«Et aandeligt Ægteskab».

På Magdalene Thoresens 80-årsdag den 3. juni 1899 fikk hun et dikt av
Bjørnstjerne Bjørnson, skrevet på baksiden av et fotografi av ham selv:

De høje Ævner, det dybe sind
og skjæbnekastet fra solblank tind
til mørkest avgrund, gang æfter gang,
og lidenskapen med havfru-sang
og så den stormende skjønhedstrang
- til visdom blev det,
til godhet blev det,
fra smærte-skriget til ælskovs-flammen,
- til visdom ble det,
til skjønhed blev det,
altsammen.

Da hadde det gått over 40 år siden de først møttes, og begge hadde i mellomtiden markert seg som store forfattere og kulturpersonligheter. Men mens Bjørnstjerne Bjørnson stadig blir lest og beundret, er Magdalene Thoresen og hele hennes fantastiske liv og forfatterskap nesten glemt.

Med denne CD'en håper vi å kunne endre litt på dette bildet. Magdalene Thoresen fortjener nemlig å bli husket. Hun gir et unikt bilde av en kvinnes kjærlighetslengsel og erotiske savn, og hun ser at årsaken ligger i at kvinner på hennes tid ikke hadde mulighet til å leve ut behovene sine. I tillegg - og det er om mulig enda viktigere - handler de beste tekstene hennes om en grunnleggende eksistensiell ensomhet og fremmedfølelse, tanker som faktisk ikke kom til uttrykk i annen norsk litteratur før flere tiår senere!

Veslemøy Solberg
Sven Ohrvik
Birgit Løkke
sang
flygel
perkusjon
Produsert av Sven Ohrvik

Lytt til
«Kjærestebilder»

Magdalene Thoresen var rett og slett en moderne dikter. Og noe av storheten hennes har Bjørnstjerne Bjørnson sett. Han ga i alle fall ut hennes Digte af en Dame i 1860, der flere av diktene er brennende kjærlighetserklæringer til ham selv. Og han støttet henne, oppmuntret henne og betraktet henne som «det mest begavede Fruentimmeret» han noensinne hadde møtt. Og forholdet mellom dem så han på som «et aandeligt Ægteskab»!

Men tilbake til Bjørnsons dikt til Magdalene Thoresens 80-årsdag: da datteren Dagny Sautreau første gang leste det, skal hun ha utbrudt: «Det er jo ham selv, det!». Og kanskje er grunnen til at vennskapet og båndet mellom de to dikterne var så sterkt, nettopp den at de så noe av seg selv i hverandre. De var begge sterke personligheter med sterke drifter, og de brukte begge sin egne erfaringer - sorg, smerte og kjærlighet - til å skape litteratur; til å skape skjønnhet.

Veslemøy Solberg
Da den dansk-norske forfatteren
Magdalene Thoresen (1819-1903) debuterte med Digte af en Dame i 1860, var hun 41 år gammel og enke, mor til fem og stemor til fem - og hun hadde flere kjærlighetsforhold bak seg. Inntil nylig har hun blitt husket nettopp for dette siste: hun var nemlig en strålende vakker og intelligent kvinne, som tiltrakk seg oppmerksomhet fra tidens ledende menn. Av dem var den islandske litteraturstudenten og senere forfatteren Grímur Thomsen, svigersønnen Henrik Ibsen, den danske litteraturkritikeren Georg Brandes - og Bjørnstjerne Bjørnson.

Det ser imidlertid ut til at bildet av Magdalene Thoresen er i ferd med å endre seg. I 1994/95 kom flere av fortellingene hennes ut på Eide forlag, hun blir nevnt og verdsatt i litteraturhistoriebøker for den videregående skolen, og forskerne viser henne stadig større interesse. Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen mener sågar at Thoresens Digte af en Dame på poesiens område er hva Camilla Colletts Amtmandens Døttre er på prosaens: «vårt første moderne verk».

Magdalene Thoresen vokste opp i fattige kår i Fredericia på Jylland, men fikk via rike velyndere mulighet til å studere til lærer i København. Hun fikk post på Herøy på Sunnmøre, og giftet seg ganske raskt med arbeidsgiveren og prosten Hans Conrad Thoresen. Men først dro hun tilbake til København for å føde barnet hun bar på, et barn som høyst sannsynlig var Grímur Thomsens. Magdalene Thoresen skrev i alt over 25 verker: dikt, skuespill, romaner og fortellinger, og ble oversatt til en rekke språk. I 1899 fikk hun Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var både dikter, politiker, folkelærer, redaktør, teatersjef, rådgiver og hjelper, talsmann for små og undertrykte, nasjonal samvittighet og forkjemper for internasjonal rett og fred. Og få andre diktere i verdenslitteraturen har spilt en så viktig rolle i folks liv så lenge!

I det store verket sitt om norsk litteratur hevder Edvard Beyer likevel at Bjørnson kanskje først og fremst var lyriker. I alle fall var prosaen hans full av lyriske stemninger, og både skuespillene og fortellingene hans inneholdt dikt og sanger, som fort ble allemannseie.

Diktene på Kjærestebilder er hentet fra så forskjellige verk som romanene Fiskerjenten (1868) og Arne (1859), skuespillet Maria Stuart i Skotland (1864) og diktsamlingen Digte og Sange (1870), og det er høyst sannsynlig at han har vært inspirert av Magdalene Thoresen da han skrev. Som han selv sa: «Hendes intelligens, kundskaber, livlige fantasi, store skjønhed og kraft, hendes væsens varme og fylde virkede så indtagende, at hun findes i min digtning».

Bjørnstjerne Bjørnsons kjærlighetsdikt er intime og dypt personlige, og de har en velklang og en rytmisk spenst og smidighet som vitner om stor musikalitet. I 1903 mottok Bjørnson Nobelprisen i litteratur.
Tilbake til «utgivelser»